Spist av fisk og slaraffenliv: Fra Siem Reap til Mui Ne

Vi er meget opptatte med å kose oss, derfor blir oppdateringene sporadiske og lange. Men forhåpentligvis også litt artige. :) Vi har det i hvert fall gøy!

Nå har vi ENDELIG kommet oss til kysten, og nyter strandlivet som bare det. Dessverre ble solen i Mui Ne for mye for to helt hvite idioter (virkelig krittvite, a la skummetmelk), selv med faktor 20, så det ble med de to-tre timene på stranden i går. I dag har vi ligget under en diger parasoll og lest bok, men deilig er det uansett!

Det har vært hektiske turistdager i det siste, og sist vi ikke gjorde noe som helst en hel dag var i Siem Reap.

(avslappet liv x 2, Khmer BBQ og Túk-túkgalskap i gaten vi bodde i)

Som nevnt ble det en dag ekstra i Siem Reap, etter en slags misforståelse med túk-túksjåføren vår da vi skulle se Angkor-ruinene. Det gjorde imidlertid ikke så mye. Vi brukte dagen til å spille kort, drikke øl, lese nettaviser, vandre, lete etter et museum som vi aldri fant og spise god mat. I omtrent alle de ovenfornevnte aktivitetene ble vi hele tiden forfulgt av veldig søte, små kambodsjanske barn. Slik foregikk samtalene:

Barnet: Sir/Lady! You want a bracelet/postcard?

Linn: Eh, no thank you. Sorry!

Barn: Buy one, get one, two, three, four, five, six, seven, eight, nine for FREEEEEE.

Linn: Eh, sorry....

Barn: Only OOOOONE Dollar, lady! Teeeeen postcards/bracelets for only OOOONE DOLLAR.

Linn: No thank you.

Barn: Where are you from lady?

Linn (med et smil): We are from Norway.

Barn: Capitol of Norway, Oslo. Laaady. Only OOOONE dollar....

De var veldig skjønne, og Linn skulle gjerne ha reddet alle sammen, men det gikk jo ikke, fikk Thomas til slutt forklart. Allikevel endte vi opp med 20 postkort, for bare to dollar, og kjeft av en liten jente. Hun hadde spurt om vi ville kjøpe armebånd, det ville vi ikke. Da hun senere så at vi kjøpte postkort av en konkurrent kom hun løpende, og sa at hun hadde sett oss først, så hvorfor hadde vi ikke kjøpt av henne? Litt tårer kom det også, men på en kynisk måte må man bare prøve å tenke at de sannsynligvis er instruert til å være sånn av voksne, for å skvise mest mulig ut av turistene... Selv om det ikke var lett å være kynisk.

En annen opplevelse som gjorde inntrykk, var Dr. Fish Massage. VI BLE SPIST PÅ AV FISKER. Det var helt sprøtt og vanvittig morsomt. Man satt på kanten av et akvarium, stakk bena opp i, og massevis av småfisk gikk løs på død hud. Hvor effektivt det var er usikkert, men det kilte voldsomt, så vi fikk oss en god latter. Det samme gjorde mange forbipasserende.

Sist men ikke minst dro vi på enda en sightseeingtur med túk-túksjåføren Dara. Denne gangen til den flytende landsbyen Kompong Phluk, på innsjøen Tonle Sap. Det var en noe merkelig tur. Dara ble igjen i túk-túken på land, og båtføreren var en meget ung herremann, som ikke snakket ett eneste ord engelsk. Vi kjørte derfor båt ned en elv, så mange hus på "stylter" på elvebredden, menn som fanget fisk med hendene i elven, barn som bæsjet i elven, barn som badet i elven, og kvinner som vasket tøy i elven (alt i samme elv), uten å egentlig få noe informasjon om det vi så (mye var så klart selvforklarende). Vi kom så ut på selve innsjøen. Der tok vi en liten runde rundt noen hus som tilsynelatende fløt på vannet, før det bar tilbake langs elven igjen.

Plutselig stoppet båten inntil elvebredden, og herremannen spratt ut og bykset opp mot husene (virkelig bykset - han så nesten mer ut som et dyr enn ett menneske, litt Mowgli-aktig). Vi ble tatt med opp i et "styltehus", der det ventet en delvis engelsktalende Mowgli til. I bare underbuksa lurte han på om vi ville ha mat, noe vi takket ja til. Linn angret litt etter på, men vi spiste høflig omtrent hele den ene fisken vi ble servert (vi fikk ikke kniv, og den andre fisken var helt hel, så vi var usikre på hvordan vi rent praktisk skulle gripe den an, i tillegg til at ris og fisk uten noen som helst saus eller lignende ble litt i tørreste laget for oss), betalte, gikk en liten runde i landsbyen og "båtet" så tilbake til land.

(det er ikke barebare å spise helstekt fisk med gaffel og skje)

Med en liten omvei på en skikkelig "kjærrevei", fikk vi sett både templer og en slags opplæringssenter for gatebarn på vei hjem. Dara kunne fortelle at barnas foreldre stort sett var døde av AIDS, og at de fikk lære et fag på senteret, før de måtte klare seg alene. Det var tre ulike workshops for barna. Noen lærte steinhugging, andre lærte "skin carving", der de laget bilder av dyreskinn, og den siste gruppen vevet silkeskjerf og lignende. Bra tiltak, og veldig flinke barn.

Alt i alt mener vi at Siem Reap var helt supert, og forventningene var derfor høye da vi satte kursen mot hovedstaden i Kambodsja, Phnom Penh. Det ble imidlertid en nedtur for oss. Ikke bare ble vi syke, men det første gjestehuset vi bodde på var helt råttent. Rommet vårt som var i første etasje (kjelleraktig), luktet mugg, hadde ikke varmt vann selv om det sto at det skulle være det da vi booket på nettet, ikke vask på badet, var skittent og utstyrt med en relativt ubrukelig aircondition. Dette i seg selv var ingen skandale, men sammen med litt sykdom var det slitsomt. Etter en natt stakk vi derfor videre til et hotel som var billig, litt unna det meste, men veldig komfortabelt.

Så fort formen var bedre hastet vi gjennom de obligatoriske severdighetene. Killing fields og Toul Sleng, som var interessant og Royal Palace og Silver Pagoda som bare var tull. Sølvflisene som pagodaen har fått navnet sitt fra, var dekket over med tepper, og ellers var det buddaer og lignende å se, men det kan man se over alt her nede. Neste dag satte vi oss lettet på "Limousinbussen" mot Ho Chi Minh City. Mer om både bussturer og Vietnam kommer senere.

(killing fields of Choeng Ek)

(8985 lik ble funnet i 86 massegraver i 1980. Alle var Pol Pots ofre)

(hullene etter massegraver til venstre. Til høyre et tre som ble brukt til å "denge" barn mot)

(Toul Sleng fengselet)