God stemning og dårlig vær

Vi er for øyeblikket i Hoi An. Her er det veldig koselig, så det gjør ikke så mye at været er litt dårlig. Vi har late dager, med litt shopping og sightseeing... I går leverte vi klær til vask. Linn leverte blant annet begge buksene sine, før vi innså at det var iskaldt ute (vel...vi er godt vant nå, så 20 grader føltes i hvert fall iskaldt). Vi gikk derfor like godt innom et par av de over 200 skredderene som finnes i denne byen, og fikk sydd oss noen klær. Thomas fikk seg en hettejakke og Linn en vanlig bomullsgenser. I tillegg venter en cardigan, men den hadde de gjort noe feil med, så den var alt for liten.

Vi har også vært innom A Dong Silk der Thomas har bestilt dresser, samt en mindre skredder som holder på med trenchcoat til Linn. Nå er spørsmålet bare om hun ikke må ha seg en kjole også?!?

("Alladin-bukse" til frysepinn ble fikset på en time, til under 60 kroner)

Selv om Linn gjerne innrømmer at hun liker denne måten og shoppe på, og godt kan bli vant til det, er det ikke snobberi altså. Vi har ikke sett en eneste vanlig klesbutikk her... Så når man trenger en genser, hva gjør man da? Jo, man får den skreddersydd!

Håper alle har det bra hjemme :)

Nettproblemer

Vi har en ny oppdatering på lur, men på grunn av tekniske problemer blir den litt forsinket. Hold ut! :) :)

Edit: Innlegget er lagt ut, men kom under dette av en eller annnen grunn.

Spist av fisk og slaraffenliv: Fra Siem Reap til Mui Ne

Vi er meget opptatte med å kose oss, derfor blir oppdateringene sporadiske og lange. Men forhåpentligvis også litt artige. :) Vi har det i hvert fall gøy!

Nå har vi ENDELIG kommet oss til kysten, og nyter strandlivet som bare det. Dessverre ble solen i Mui Ne for mye for to helt hvite idioter (virkelig krittvite, a la skummetmelk), selv med faktor 20, så det ble med de to-tre timene på stranden i går. I dag har vi ligget under en diger parasoll og lest bok, men deilig er det uansett!

Det har vært hektiske turistdager i det siste, og sist vi ikke gjorde noe som helst en hel dag var i Siem Reap.

(avslappet liv x 2, Khmer BBQ og Túk-túkgalskap i gaten vi bodde i)

Som nevnt ble det en dag ekstra i Siem Reap, etter en slags misforståelse med túk-túksjåføren vår da vi skulle se Angkor-ruinene. Det gjorde imidlertid ikke så mye. Vi brukte dagen til å spille kort, drikke øl, lese nettaviser, vandre, lete etter et museum som vi aldri fant og spise god mat. I omtrent alle de ovenfornevnte aktivitetene ble vi hele tiden forfulgt av veldig søte, små kambodsjanske barn. Slik foregikk samtalene:

Barnet: Sir/Lady! You want a bracelet/postcard?

Linn: Eh, no thank you. Sorry!

Barn: Buy one, get one, two, three, four, five, six, seven, eight, nine for FREEEEEE.

Linn: Eh, sorry....

Barn: Only OOOOONE Dollar, lady! Teeeeen postcards/bracelets for only OOOONE DOLLAR.

Linn: No thank you.

Barn: Where are you from lady?

Linn (med et smil): We are from Norway.

Barn: Capitol of Norway, Oslo. Laaady. Only OOOONE dollar....

De var veldig skjønne, og Linn skulle gjerne ha reddet alle sammen, men det gikk jo ikke, fikk Thomas til slutt forklart. Allikevel endte vi opp med 20 postkort, for bare to dollar, og kjeft av en liten jente. Hun hadde spurt om vi ville kjøpe armebånd, det ville vi ikke. Da hun senere så at vi kjøpte postkort av en konkurrent kom hun løpende, og sa at hun hadde sett oss først, så hvorfor hadde vi ikke kjøpt av henne? Litt tårer kom det også, men på en kynisk måte må man bare prøve å tenke at de sannsynligvis er instruert til å være sånn av voksne, for å skvise mest mulig ut av turistene... Selv om det ikke var lett å være kynisk.

En annen opplevelse som gjorde inntrykk, var Dr. Fish Massage. VI BLE SPIST PÅ AV FISKER. Det var helt sprøtt og vanvittig morsomt. Man satt på kanten av et akvarium, stakk bena opp i, og massevis av småfisk gikk løs på død hud. Hvor effektivt det var er usikkert, men det kilte voldsomt, så vi fikk oss en god latter. Det samme gjorde mange forbipasserende.

Sist men ikke minst dro vi på enda en sightseeingtur med túk-túksjåføren Dara. Denne gangen til den flytende landsbyen Kompong Phluk, på innsjøen Tonle Sap. Det var en noe merkelig tur. Dara ble igjen i túk-túken på land, og båtføreren var en meget ung herremann, som ikke snakket ett eneste ord engelsk. Vi kjørte derfor båt ned en elv, så mange hus på "stylter" på elvebredden, menn som fanget fisk med hendene i elven, barn som bæsjet i elven, barn som badet i elven, og kvinner som vasket tøy i elven (alt i samme elv), uten å egentlig få noe informasjon om det vi så (mye var så klart selvforklarende). Vi kom så ut på selve innsjøen. Der tok vi en liten runde rundt noen hus som tilsynelatende fløt på vannet, før det bar tilbake langs elven igjen.

Plutselig stoppet båten inntil elvebredden, og herremannen spratt ut og bykset opp mot husene (virkelig bykset - han så nesten mer ut som et dyr enn ett menneske, litt Mowgli-aktig). Vi ble tatt med opp i et "styltehus", der det ventet en delvis engelsktalende Mowgli til. I bare underbuksa lurte han på om vi ville ha mat, noe vi takket ja til. Linn angret litt etter på, men vi spiste høflig omtrent hele den ene fisken vi ble servert (vi fikk ikke kniv, og den andre fisken var helt hel, så vi var usikre på hvordan vi rent praktisk skulle gripe den an, i tillegg til at ris og fisk uten noen som helst saus eller lignende ble litt i tørreste laget for oss), betalte, gikk en liten runde i landsbyen og "båtet" så tilbake til land.

(det er ikke barebare å spise helstekt fisk med gaffel og skje)

Med en liten omvei på en skikkelig "kjærrevei", fikk vi sett både templer og en slags opplæringssenter for gatebarn på vei hjem. Dara kunne fortelle at barnas foreldre stort sett var døde av AIDS, og at de fikk lære et fag på senteret, før de måtte klare seg alene. Det var tre ulike workshops for barna. Noen lærte steinhugging, andre lærte "skin carving", der de laget bilder av dyreskinn, og den siste gruppen vevet silkeskjerf og lignende. Bra tiltak, og veldig flinke barn.

Alt i alt mener vi at Siem Reap var helt supert, og forventningene var derfor høye da vi satte kursen mot hovedstaden i Kambodsja, Phnom Penh. Det ble imidlertid en nedtur for oss. Ikke bare ble vi syke, men det første gjestehuset vi bodde på var helt råttent. Rommet vårt som var i første etasje (kjelleraktig), luktet mugg, hadde ikke varmt vann selv om det sto at det skulle være det da vi booket på nettet, ikke vask på badet, var skittent og utstyrt med en relativt ubrukelig aircondition. Dette i seg selv var ingen skandale, men sammen med litt sykdom var det slitsomt. Etter en natt stakk vi derfor videre til et hotel som var billig, litt unna det meste, men veldig komfortabelt.

Så fort formen var bedre hastet vi gjennom de obligatoriske severdighetene. Killing fields og Toul Sleng, som var interessant og Royal Palace og Silver Pagoda som bare var tull. Sølvflisene som pagodaen har fått navnet sitt fra, var dekket over med tepper, og ellers var det buddaer og lignende å se, men det kan man se over alt her nede. Neste dag satte vi oss lettet på "Limousinbussen" mot Ho Chi Minh City. Mer om både bussturer og Vietnam kommer senere.

(killing fields of Choeng Ek)

(8985 lik ble funnet i 86 massegraver i 1980. Alle var Pol Pots ofre)

(hullene etter massegraver til venstre. Til høyre et tre som ble brukt til å "denge" barn mot)

(Toul Sleng fengselet)

Angkor Wat – det åttende underverket?

Det finnes flere lister over verdens syv underverker. Khmer-folket kaller Angkor Wat for det åttende, med god grunn synes vi. Angkor var religiøst og politisk senter i Khmer-imperiet, som var det mektigste riket i Sørøst-Asia fra begynnelsen av 800-tallet. Hver konge bygget et nytt, imponerende tempel, noe som har resultert i at man sikkert kan bruke ukesvis på å utforske dette området. Som de elendige turistene vi er valgte vi å bruke en dag (og $20 hver) på å se de viktigste severdighetene. Det synes vi holdt, og etter ni timer var vi ganske «uttemplet», for å si det mildt.

Vi begynte dagen med soloppgang over Angkor Wat. Dette skulle egentlig skje på dag nummer to i Siem Reap. Vi avtalte med en túk-túksjåfør den dagen vi kom, at han skulle hente oss og ta oss med på dagstur til de viktigste templene. Før dagen grydde sto vi klare og spente utenfor Babel Siem Reap Guesthouse, med hodelykt, vann og kjeks i sekken, men ingen túk-túksjåfør dukket opp. Det var nok av andre ivrige «hobbyguider» som ville ta oss med, men trofaste som vi er ventet vi for lenge på vår mann, og fant ut at vi ikke kom til å rekke soloppgangen, og dessuten begynte det å regne, så vi gikk å la oss igjen.

Dagen etter gikk alt heldigvis på skinner. Gjestehuset vårt ordnet med sjåfør, og klokken 05.00 túk-túket vi oss ut avgårde. Sammen med et mylder av andre morgenfulger så vi solen stå opp (dessverre mest bak skyer) over Angkor Wat – med hvert vårt speilreflekskamera parat. Endelig! Etter soloppgangen så vi innsiden av tempelet, og plutselig var klokken så mye at vi måtte finne igjen sjåfør-Dara og spise frokost.



Da maten var inntatt bar det av sted til Angkor Thom, byen som var Khmer-imperiets siste hovedstad. Også her var det mye fint å se, så vi gikk og gikk og «knipset» og «knipset». Inne i Angkor Thom så vi blant annet Bayon. Et utrolig kult tempel, dekorert av en selvopptatt konge som fikk satt opp 216 steinansikter som lignet på hans eget.

Vi så også Baphuon, som ble tatt fra hverandre av arkeologer før borgerkrigen i Kambodsja. Khmer Rouge ødela notatene deres, og først nå er tempelet bygget opp igjen. Vi så også Ta Prohm – eller «Angelina Jolie-tempelet» om du vil, der deler av Tomb Rider ble spilt inn. Linn har ikke en gang sett filmen, men Thomas kjente seg så vidt igjen. Stas var det uansett

Thomas på Angelina sin plass (tror vi).

Da vi kom ut fra Ta Prohm følte vi oss ganske ferdig sightset, eller i hvert fall veldig klare for lunsj, men vi ville jo ikke gå glipp av noe, så da Dara fortalte at han hadde et par godsaker til på lur fulgte vi lydig med. Sjåføren mente det var en god idé å gjøre unna alt med en gang, slik at vi kunne spise lunsj i byen istedet for ute ved templene. Han hadde jo masse energi han, men så ventet han tross alt lett henslengt i túk-túken hver gang vi var på tempeloppdagelsesferd da.

Flinke turister.

Etter ni fine timer med sightseeing, mange, mange inntrykk og utallige bilder, kom vi tilbake til Siem Reap, en by vi virkelig falt for.

Slitne turister.

Bangkok

Bangkok er en stor by, med mye trafikk og mye folk. MYE folk. Men heldigvis så traff vi noen hyggelige på den første gåturen... Etter en god natts søvn på det fancy hotellet vårt, Legacy Suites Bangkok, var vi nemlig kjempeklare for litt skikkelig sightseeing. Vi hoppet på metroen og dro til siste stopp, Hualamphong. Dette var så nærme vi kom, men herifra skulle det bare være en kort spasertur til alle de tingene vi ville se. Trodde vi. Vi gikk og gikk, og gikk og gikk.

Det var mye å se på over alt, men vi kom aldri til verken Buddha av gull, eller Vimanmek Palace – verdens største teakbygning. Det vi imidlertid kom til var svært hyggelige, velkledde, engelsktalende thailandske menn, som gjerne ville hjelpe oss. Vi kunne bare slappe av, fortalte de en etter en. De var ikke tuktuk-sjåfører, og skulle ikke lure oss til noe som helst.  

Nummer 1: Hyggelig mann, som visstnok hadde en datter i Sverige. Han kunne fortelle at både tempelet med gullbuddhaen og teakslottet var stengt på grunn av lunsj akkurat nå, men heldigvis for oss var det «The National Buddha Day» akkurat denne dagen, og på grunn av det fikk alle tuktukene veldig billig bensin. Han kunne ordne thaipris til oss – siden vi var fra Norge og greier, og han visste om mange andre fine templer vi heller burde se enn de vi hadde tenkt oss til... De kunne vi ta en annen dag. Og ikke kom vi til å komme inn heller, vi hadde jo shorts og t-skjorte på. Vi takket høflig for all hjelp, og sa at vi gjerne ville gå litt til rundt før vi bestemte oss for noe. Etter sikkert ti minutter klarte vi å komme oss unna, men innerst inne tenkte vi at han var en hyggelig og hjelpsom mann.

Nummer 2: Med unntak av datteren i Sverige var historien stort sett den samme. Vi hadde akkurat gått gjennom et kult blomstermarked og var ganske fornøyde med hvordan vår egne «tour of Bangkok» gikk, så vi takket nei til hjelp her og. Dog etter å ha dratt frem kartet og pratet i fem minutter.

Nummer 3: Mye av det samme igjen, men denne mannen var det ikke tvil om at vi kunne og måtte stole på. Han var tross alt lærer og hadde fri på grunn av «The National Buddha Day». Nå var vi temmelig lei av disse overhyggelige menneskene, og Linn viste ganske fort at hun var skeptisk. Dette likte ikke mannen noe særlig. Han var jo lærer, og da Thomas pakket sammen kartet og sa bestemt takk, men nei takk, var svaret vi fikk. «Fuck you! You stupid!».

Etter å ha spasert litt videre, sett diverse ting, lest oppslag på et turistkontor og lest om «scams» i Lonely Planet kunne vi ikke gjøre annet enn å le. Vi hadde blitt utsatt for absolutt alle triksene i boken – uten å gå på noen! Vi visste jo om disse folkene på forhånd, men vi må nok bare innrømme at vi trodde nummer en var en ordentlig fyr, selv om tilbudene hans ikke fristet oss.

Så sånn gikk det til at vi ikke fikk sett så mange av de store severdighetene i Bangkok. Det var ikke svindlere, men våre kartleserkunnskaper og retningsans som ført oss ut i uføret. Når det er sagt, skal det sies at det ble en utmerket dag med blomstermarked, Golden Mountain og indisk mat til middag som høydepunktene – i tillegg til våre tre nye venner, så klart.

Neste og siste dag i Bangkok var satt av til Chatutchak Weekend Market. Vi sto opp tidlig og hoppet på Sky train til siste stopp, Mo Chit,. En smal sak, siden Bangkoks transportsystem er overraskende lett å forstå seg på (vi prøvde oss ikke på buss da). Sammen med både lokale og turister var vi fremme på markedet i ni-tiden. Her kunne man nok få tak i det meste, i et uoversiktelig kaos av boder, både utendørs og under tak. Vi vandret rundt på måfå, og Thomas fikk seg sitt første par flip flops (som foreløpig ikke er gode å gå i), shorts og en skjorte – alt for nesten ingenting.

Midt på dagen tok vi en pause fra galskapen og gikk for å finne busstasjonen. Neste dag skulle turen gå til Kambodsja. Vi fant den ikke, men grepet av akutt sult og behov for air condition på vei tilbake til markedet, valgte vi plutselig å spise en liten snack på et senter på veien.

Vi pekte og gestikulerte for å finne ut hvor mange vårruller man fikk når man bestilte Springsrolls.

«Only one», kunne servitrisen fortelle. Vi spurte igjen. Pekte på bildet på menyen og sa «only one spring roll?» «Yes, one», var svaret. Så da bestilte vi «four spring rolls» da.. Servitøren så rart på oss.

Servitør: Four? You want four?

Oss: Yes, four spring rolls.

Servitør: One spring roll?

Oss: Four spring rolls.

Servitør: ok (skeptisk blikk).

Vi lurte veldig på hva vi egentlig hadde bestilt og ventet i spenning...på FIRE PORSJONER vårruller. Jaja, ingen kan si at vi ikke prøvde. Dumme, dumme folk, tenkte Linn. Thomas lo og vi spiste nøyaktig fire og en halv vårrull og betalte for alle 16 (fire porsjoner med fire vårruller i hver).

Litt blakkere (50 kroner) og mye mettere satte vi kursen for markedet igjen, og vi måtte jo prøve maten her og.... Enda mettere og veldig fornøyde, konkluderte vi med et vellykket opphold i en fin by, som sannsynligvis må besøkes igjen.

Nå er vi i Siem Reap i Kambodsja, her er livet avslappet, folket hyggelig og nettet tregt. Grensen ble forsert til fots, og vi mistenker at vi ble turistlurt på veien. Oppdatering følger.

Forfulgt av tåke

Nå er vi fremme i Bangkok. Vi reiste fra Bergen på mandag, og brukte ikke mindre enn 14 timer til Oslo. Dette skyldtes at Flesland ble stengt på grunn av tåke. Da flyet vårt ble kansellert bestemte vi oss for å ta 16.00-toget til Oslo, der snille mamma tok oss godt imot med viltgryte til kvelds. Tirsdag rakk vi å se VM i kollen og spise middag hos pappa og onsdag satte vi kursen mot Thailand.

Det så lyst ut ganske lenge. Fly tok av som de skulle selv om det var en del tåke på Gardemoen. Dette tok imidlertid slutt omtrent en halvtime før flyet vårt skulle ta av. Vi kom til å rekke neste fly uansett - vi hadde tross alt 2 timer og 30 minutter på oss til å hente bagasjen og sjekke inn på nytt i Dusseldorf i utgangpunktet, så 30 min forsinkelse skulle gå fint. Da vi kom ombord i flyet, sovnet Thomas momentant, mens Linn ventet. Og ventet. Omtrent en time senere vekket hun Thomas, en smule panisk. Vi var fremdeles på rullebanen.

Linn: Åååå, vi er en hel time forsinket. Vi kommer aldri til å rekke neste fly. Nå går alt rett vest, og vi er blakke før vi kommer frem. Nei, åååå. Hva gjør vi nå!?!

Thomas: Slapp av dåååå! Det går fint dette. Vi får'kkje gjort nåkke no unasett.

Linn: Lett for deg å si det. Hvis vi ikke rekker det, så... Å, jeg orker ikke å tenke på det en gang.

Thomas: Nei, ikkje gjør det du... Hvis vi ikkje rekker det går det på forsikring, men vi rekker det nok.

Deretter ble en heltedåd utført. For å roe ned Linn fikk Thomas tak i en flyvert, som sa at han skulle høre med Air Berlin om de kunne ordne noe for oss, dersom vi ble veldig forsinket (forsøket var nok til å roe nervene for denne gang). Flyverten mente imidlert tid at vi ikke var så mye forsinket. Vi kom jo til å ha én hel time på oss til å hente bagasjen og sjekke inn på nytt, og det burde vi rekke.

Så da var det bare å hente baggasjen, hive på seg sekken og sprinte gjennom flyplassen. Etter et par mislykkede forsøk fant vi innsjekkingen som fortsatt var åpen, og ca 21 timer etter at vi forlot hjemmet i Oslo, ankom vi hotellet i Bangkok. Veldig fornøyde og trøtte (klokken var tross alt 04.30 i Norge).

Vi ve te Verden!

Vi ve te Verden, ve te Verden med det samme.
Der har vi det så fisken i vannet:
Varmt og godt, og "pilsner" overalt.

Å leve går an
uten Brann
og uten bauekorps og vannkopper på Haukeland.
Vi e glad i godt ver
og torre kler,
og derfor så sønger vi så ofte så vi kan:

Vi ve te Verden, ve te Verden med det samme.
Der har vi det så fisken i vannet:
Fint og flott, og strender overalt.


Thomas lot seg overtale til at det faktisk går an å leve uten Brann, og dermed reiste vi på langtur :) Vi har allerede vært på en del europeiske eventyr, og synes det var på tide å se verden utenfor.Vi begynner med ASIA!

Hade Norge

Vi sees om to og en halv måned!

Første stopp: Bangkok, Thailand.Eller egentlig har vi allerede reist Bergen-Oslo, og hvis det var en indikasjon på hvordan resten av turen blir, kan dette bli spennende. Tåke gjorde at Flesland var stengt, så etter en del venting der, tok vi Flybussen tilbake til sentrum, og hev oss på toget til Oslo. Fjorten timer etter at vi dro fra leiligheten i Skuteviken ankom vi Munkebekken (og mamma'n til Linn) i Oslo... Vi fikk en fin dag i hovedstaden allikevel, med VM i Kollen og familiebesøk.

Nå er ryggsekkene sjekket inn og første ferieøl inntatt.