Tubing i Vang Vieng

Som sagt i innlegget om Zip-linningen, så dro vi videre til Vang Vieng og tuuuubet i elven. Det var kjempe, kjempegøy!

Vang Vieng var et merkelig sted. Byen er full av turister, men nesten tom for laofolk. Over alt er det «restauranter» der man kan ligge i sofalignende greier, med bena rett frem og se Friends eller Family Guy og spise (ikke verdens beste) mat og det er i det hele tatt lagt opp for å tilfredsstille festglade turister, som drikker og tuber midt på dagen og slapper av på med TV ellers. Og det var omtrent dette vi gjorde.

(Non-stop Friends døgnet rundt)

Eller i tillegg til tingene som er nevnt over, ble vi sprutet vann på. Masse vann! Vi kom nemlig til Vang Vieng samtidig som Lao nyttår, Pii mai, begynte. Pii Mai feires med fyll, musikk og vannkrig. Folk står med bøtter langs veien og kaster vann på alt som rører seg. Det er litt merkelig, men sikkert veldig gøy. Fordelen med å oppleve dette i Vang Vieng er at alle allerede går rundt i badetøy og våte klær fra elvetubingen. Den eneste gangen det var plagsomt, var når man enten var morgengretten eller gikk og bar på absolutt alle tingene sine (inkludert data og kameraer) og de fulgte etter deg med ti litersbøtter.

(Litervis med vann kom inn de åpne túktúk'ene langs hele veien)

(og da blir man klissvåt etterhvert)

Første dag gikk vi opp på en liten fjelltopp og så på «utsikten» over Vang Vieng først, så vi begynte å tube ganske sent. I tillegg er det lite vann i elven fordi det er lenge siden regntiden, så det gikk veldig sakte nedover. Vi måtte padle for å komme fremover i det hele tatt mesteparten av veien. Når man så tar med at det ligger morsomme barer med vannsklier, husker og lignende langs hele toppen av elven, så er det kanskje ikke så rart at vi ikke kom så veldig langt? Vi gikk til slutt opp og túktúket tilbake til byen.

(når bambustrappene gikk slutt fant vi ut at det ikke var så lurt med flip-flops på beina)

(men vi kom oss til topps tilslutt)

(på veien tilbake hadde det flokket seg endel kuer langs stien)

(Tubingens første vannhull)

(med en slengdisse ut i vannet som Thomas selvfølgelig måtte prøve)

Dag to var ganske lik, men da stoppet vi på en restaurant med bare lokale langs elven. Det var veldig gøy, og det kom til og med et par ungdommer bort og spurte om å få ta bilde med oss!?! Hehe! Moro!

(et stoppested med nesten bare lokale som feiret nyttår)

Linn holder en slange og andre eventyr

Som vi nevnte i forrige post har vi gjort veldig mye gøy, og her kommer det en liten oppdatering.

For tiden tar vi det med ro i Bangkok. En kokk i Laos har nemlig sørget for at formen er litt dårlig her, men det gir jo masse tid til blogging da! :)

For det som føles som hundre år siden var vi i Ho Chi Minh City,sør i Vietnam. Derifra reiste vi på utflukt til både Cu Chi Tunnelene og Mekong-deltaen. Vi var først å så på tunnelene, og var så fornøyde med guiden og turen at vi booket tur til Mekong-deltaen med samme selskap neste dag. Utrolig nok fikk vi samme guide!

(Guiden vår. Mange vitser på lur og mye kunnskap om Vietnam.)

Cu Chi Tunnelene ble bygget under krigen, men ble bombet av amerikanerne. Det fantes underjordiske "landsbyer" flere steder, men bare noen av dem er restaurert. I Cu chi-distriktet var det over 200 km med tunneler. Vietnamesere bodde i disse i flere uker i strekk, for å skjule seg for amerikanerne under krigen. De underjordiske tunnelene var kjempe smale og trange, og bygget på flere nivåer under bakken. Nå er enkelte av gangene utvidet, slik at smålubne turister ikke setter seg fast. Vi fikk prøve å krabbe gjennom både en utvidet og en ekte tunnel. Ingen ble sittende fast, men en amerikaner fikk en flaggermus i fjeset (karma?)!

(Thomas ned i et hull. Han krabbet en tunnel på 60 meter, Linn nøyde seg med de første 20)

("Amerikaner-felle")

(Skyyyyyyting! AK-47)

Dagen etter Cu Chi-utflukten, sto Mekong-deltaen for tur. Vi skulle på en to dagers tur, med overnatting i bungalow (såkalt homestay). Man kunne velge mellom dette og hotell, så da tenkte vi at det sikkert var gøyere å bo hjemme hos noen.

(Vi stoppet for å se på en kjempebuddah på veien.)

På slike guidede turer er det tett program, og en av fordelene – og ulempene – er at man slipper å tenke "sjæl", derfor var vi ikke helt sikre på eksakt hvor vi var, men Linn studerte kartet nøye etter på, og har sånn ca oversikt. Vi dro av gårde klokken åtte om morgenen, og rakk både lunsj akkompagnert av vietnamesisk folkemusikk og å se hvordan kokkoskarameller lages før vi kom frem til Can Tho, der vi skulle overnatte. De fleste ble igjen i byen for å bo på hotell. Vi og et sveitsisk par dro videre til Trungs Homestay. Selv om det ikke akkurat var en autentisk «hjemme-hos opplevelse» å bo hos Trung, så fikk vi i hvert fall lære å lage vårruller, både ferske og stekte! Namnam!

(Kokkoskaramellproduksjon i Ben Tre. Overraskende godt, men ikke lurt å ha liggende - tiltrekker seg horder av maur og andre uhumskheter!)

(OK, Thomas er tøff og holder en slange!)

(Men hvem hadde trodd dette?? Ikke like tøff kanskje?)

(Et folkemusikkband spilte mens vi spiste lunsj. Både vi og våre sveitsiske venner, lurte veldig på om det som skal til for å bli sanger i Asia, er det motsatte av det som skal til hjemme?)

(Trung og bungalowene)

(Vårrullene våre blir stekt av kvinnene i huset)

En av tingene Linn husker best fra "besøket" hos Trung er "rushtrafikken" på elven. Den begynte klokken halv fire om "morgenen" (mer natt, men) og varte til vi skulle opp klokken halv seks. Folk står opp så sykt tidlig her. De gangene vi er ute før syv, er det alltid full aktivitet over alt. Det gjaldt tydeligvis her også. Før vi skulle tilbake til resten av gruppen, ble vi med Trung på det lokale markedet. I landsbyen så vi også en skole, og gjett hva? Til og med barna er a-mennesker her. Full fart med lek og moro før halv syv!

(Klinkekulespill om penger klokken 06.30!)

(Travelt marked nesten før solen har stått opp)

Etter en tidlig tur til markedet og en kjapp frokost, traff vi resten av gruppen igjen. Sammen dro vi til et flytende marked. Det var ganske stilig. Alle mulig ting ble solgt og kjøpt fra båt til båt, og mange båter hadde for eksempel en frukt eller grønnsak hengende i masten for å vise at det var det de solgte der.

(Cai Rang, flytende marked.)

(Fornøyde turister)

Etter markedet dro vi innom en liten fabrikk som lagde risnudler. Det var helt SYKT. Fabrikken var egentlig bare et lite skjul, og «nuddelrøren» ble oppbevart i store, velbrukte (ikke vaskede) tanker. To menn løp mellom stedet der røren ble laget og stedet der den ble dampet til rispapir (som senere blir til risnudler) med en bøtte i hver hånd (minst tredve liter i hver). Det skvulpet røre over alt, men ingen brydde seg. Personen som hadde som oppgave å røre i røren, gjorde det med den ene hånden og røykte med den andre... Rispapiret ble lagt utendørs, under åpen himmel for å tørke, før det ble kuttet opp til nudler, og innimellom alt dette gikk det løse kyllinger og spankulerte!!! Det var galskap av en annen dimensjon, og guiden var nøye med å forsikre oss (mange ganger) om at dette kun gikk til det lokale markedet, og ikke til restauranter og lignende. Ha!

(Har visst ikke greid å få med noen kyllinger, men dere skjønner tegninga?)

(Nuddelrøre.)

(Rispapir til tørk.)

(Rispapir blir til risnudler.)

Etter hønsehuset/nuddelproduksjonen dro vi videre til siste stopp: en fruktfarm. Her ble Thomas endelig overbevist om at han faktisk liker mango ;)

(Nam nam nam!)

Zip lining i Laos

Endelig kommer det et nytt innlegg fra oss. Vi er ikke så flinke bloggere, men vi er veldig flinke backpackere da. Vi gjør så mye hele tiden at vi ikke har tid til å blogge. Forhåpentligvis kan vi klare å komme med et innlegg om alt vi har gjort siden sist i løpet av den neste uken (men jeg lover ingenting). Dette innlegget skal i hvert fall handle om de siste dagene.

Vi forlot gråværet i Vietnam til fordel for solfylte Vientiane, hovedstaden i Laos. Vi ankom byen lørdag formiddag (det er mandag i dag).

Etter at vi hadde fått oss et rom på RD Guesthouse, gikk vi for å finne et hotell med svømmebasseng som Lonely planet mente vi kunne bruke. På vei til litt bading (for bare andre gang siden vi reiste), gikk vi forbi Green Discovery Laos... De hadde reklame for diverse galskap utenfor og Thomas ble vill som en unge på julaften, så han styrtet inn med en skeptisk Linn på slep.

Det viste seg at de arrangerte gruppeturer neste dag, og hvis man ikke ble med på gruppetur måtte man være minimum tre eller fire personer (og vi er jo bare to). Vår eneste sjanse til å oppleve dette fantastiske (?) eventyret var altså å hive oss på med en gang.

- Jajajaaaa var Thomas sin konklusjon.
dd- Vi bader og tenker på det litt vi, var Linn sitt svar.

(basseng!)

Det er vel tydelig hvem som argumenterte best her, for søndag morgen klokken 07.00 ble vi hentet av en «van» og satte kursen mot Nam Lik sammen med fire amerikanske medisinstudenter. Planen for dagen var som følger:

1. Ca to timers biltur.
2. Elvepadling i en times tid.
3. Avslapping og lunjs.
4. Gåtur i 40-50 minutter.
5. Såkalt zip lining i fire timer.
6. En halvtimes padletur videre i elven.
7. Biltur hjem.

Zip lining vil si at en wire er satt opp mellom for eksempel to trær. Den som zip liner sitter i en sele og festes til wiren. Så «flyr» man fra tre til tre.

Da vi kom frem til elven fikk vi en liten padleleksjon, og selv om guiden stadig vekk snakket om «rapids» eller elvestryk, og at «no capside no fun» (ingen kantring ingen moro), så hadde vi trodd vi skulle være relativt tørre (i hvert fall i håret) da vi kom frem. Vel, sånn gikk det ikke. Alle tre kajakkene med alle seks turistene i kantret i den første «rapiden». Linn, som aldri har vært redd for vann i sitt liv ble lettere hysterisk av en eller annen grunn, men så fort vi var oppe i kajakken igjen gikk det bedre.... Helt til vi var ferdige å «high five» for at vi kom oss oppi igjen, og kajakken veltet for andre gang. Denne gangen var panikken på plass for fullt, fordi kajakken stengte veien opp. Hendelsen var egentlig udramatisk, og så fort Thomas ga streng beskjed om at dette gikk fint, Linn hadde jo vest på, var smilet på plass og hyperventileringen over. Hahaha! Thomas måtte tåle litt kjeft og. Det var jo hans «feil» at vi var der. ;) Vel oppe i kajakken, igjen (!) måtte Linn bare innrømme at det faktisk hadde vært veldig gøy – noe Thomas hadde påpekt hele tiden... Dessverre var det ikke flere «rapids», og ikke mer kantring (Linn ville gjerne vist at hun kunne klare det uten å bli hysterisk).

Lunsjen var knallgod - grillspyd med biff og stekt ris med diverse grønnsaker. Turen opp til zip liningen var ganske hard men veldig fin. Det føltes som vi var i en jungel, fullpakket med svære bambustrær og små stier.

(beklager overvekten av Linn-bilder i denne posten, men hun hadde ikke kapasitet til galskap og fotografering, så det var det Thomas som sto for)

Så var vi fremme da. Nå fikk det briste eller bære, tenkte Linn og lot en av guidene justere selen. Man kunne jo bare gi seg hvis man ikke likte det, trodde hun. Gjett om det var feil!?! Når du først var oppe i et tre var det enten zip lining eller en eller annen crazy klatregreie eller bro til neste tre!

(dette var den første og verste broen)

Heldigvis var det supergøy etter den andre turen, og selv om man ikke hadde helt kontroll på bremsen (en bamuspinne med en liten krok på, som man holder over wiren og drar ned mot den når man vil bremse) og deiset inn i en guide eller to, samt et par trær, var det ren lykke. Nå skal det sies at Linn var overraskende flink til å bremse riktig nesten hver gang (spesielt med tanke på at manglende dybdesyn gjør det utfordrende å beregne avstander). Og det var verre å bremse for tidlig enn for sent, for hvis man stopper midt på linen må man bruke hendene og dra seg til enden.... Det slapp vi, men adrenalinet gjorde uansett at man aldri ble sliten, og Linn som hadde fryktet å være både mest pysete og svakest var ingen av delene, faktisk, til både egen og Thomas glede!

(tuuuungt! Var sikker på jeg skulle dette ned)

Det var mange strekninger å zip line, og de ble både høyere og lenger for hver gang. Veldig smart synes vi, for hvis Linn skulle begynt med den siste som var åtti meter høy og 170 meter lang, så hadde det kanskje aldri blitt noe zip lining på henne! Til og med falskjermhopperen Thomas måtte medgi at det var et kick, men han var minst redd av alle i gruppen da (mener Linn).

(1. I farta: No fast no fun!)

(2. Nesten på "land". Litt mye brems, men guiden fikk akkurat tak og halte dama i land :)

(3. På land: Eeeen gang til aaa!)

De såkalte broene, som vi ikke visste om fra før (gutta som solgte oss turen glemte tilfeldigvis å nevne disse), var forskjellige hinderløypelignende ting høyt oppe i luften. En var helt forferdelig, de andre var morsomme men sliiiitsomme. Morsom var også måten man kom seg ned fra trærne på. Man ble «rappellert» ned, så man bare hang i løse luften og ble firt ned. Den ene gangen var det åtti!!! meter!

(Thomas blir heist ned åtti meter)

(no high no fun, mente selvfølgelig guiden, og Thomas var enig!)

Kanoturen til bilen igjen var slitsom, men beer Laoen vi fikk på veien var veldig god.

(avslapping og fotografering før siste kajakstrekning)

Konklusjonen er at Linn nå vil gjøre mer galskap, og at rafting forhåpentligvis står på programmet snart.

I dag har vi også gjort «galskap» i hvert fall litt. Vi har leid motorsykkel. Siden trafikken i Laos ikke er som i de andre landene vi har vært i, gikk det veldig fint. Her virker det som det faktisk finnes noen regler, og dessuten var det jo mye mer gøy å dra på severdighet på motorsykkel enn i taxi/túktúk.

Også må det nesten nevnes at det alltid har vært en greie at jeg (Linn) har stort hode. Det er nesten like stort som pappa sitt, så på ridetimer, leierskole og lignende hadde de aldri stor nok hjelm da jeg var mindre (noe både pappa-Eivind og stemor-Frøydis har ledd nok av). Det hadde de ikke i dag heller. Eller det vil si, Thomas fikk så klart den største hjelmen. Linn fikk jentehjelmen, og som dere ser på bildet, måtte vi nok bytte.

Haha! Thomas ba om å få en annen, men det var de to siste hjelmene...og den rosa passet ikke til Linn, så det var bare å smile og takke :) :) :) Haha! Er han ikke fin!?!

Severdigheten vi dro til var Buddaparken Xien Khuan, en helt merkelig men morsom greie. Vi kjørte og kjørte (og kjørte), og etter et godt stykke på en latterlig dårlig landevei skulle vi akkurat til å snu «for her ute kunne den vel ikke ligge», da vi så en gigantisk liggende buddahstatue. Flaks for oss, for parken var virkelig en opplevelse. Rart, gøy og helt annerledes enn andre kjedelige buddahting vi har sett.

(Rocke-buddah og rocke-trollet)

I morgen går turen videre til Vang Vieng og «tuuuubing» i elven. Vi gleder oss!