Bangkok

Bangkok er en stor by, med mye trafikk og mye folk. MYE folk. Men heldigvis så traff vi noen hyggelige på den første gåturen... Etter en god natts søvn på det fancy hotellet vårt, Legacy Suites Bangkok, var vi nemlig kjempeklare for litt skikkelig sightseeing. Vi hoppet på metroen og dro til siste stopp, Hualamphong. Dette var så nærme vi kom, men herifra skulle det bare være en kort spasertur til alle de tingene vi ville se. Trodde vi. Vi gikk og gikk, og gikk og gikk.

Det var mye å se på over alt, men vi kom aldri til verken Buddha av gull, eller Vimanmek Palace – verdens største teakbygning. Det vi imidlertid kom til var svært hyggelige, velkledde, engelsktalende thailandske menn, som gjerne ville hjelpe oss. Vi kunne bare slappe av, fortalte de en etter en. De var ikke tuktuk-sjåfører, og skulle ikke lure oss til noe som helst.  

Nummer 1: Hyggelig mann, som visstnok hadde en datter i Sverige. Han kunne fortelle at både tempelet med gullbuddhaen og teakslottet var stengt på grunn av lunsj akkurat nå, men heldigvis for oss var det «The National Buddha Day» akkurat denne dagen, og på grunn av det fikk alle tuktukene veldig billig bensin. Han kunne ordne thaipris til oss – siden vi var fra Norge og greier, og han visste om mange andre fine templer vi heller burde se enn de vi hadde tenkt oss til... De kunne vi ta en annen dag. Og ikke kom vi til å komme inn heller, vi hadde jo shorts og t-skjorte på. Vi takket høflig for all hjelp, og sa at vi gjerne ville gå litt til rundt før vi bestemte oss for noe. Etter sikkert ti minutter klarte vi å komme oss unna, men innerst inne tenkte vi at han var en hyggelig og hjelpsom mann.

Nummer 2: Med unntak av datteren i Sverige var historien stort sett den samme. Vi hadde akkurat gått gjennom et kult blomstermarked og var ganske fornøyde med hvordan vår egne «tour of Bangkok» gikk, så vi takket nei til hjelp her og. Dog etter å ha dratt frem kartet og pratet i fem minutter.

Nummer 3: Mye av det samme igjen, men denne mannen var det ikke tvil om at vi kunne og måtte stole på. Han var tross alt lærer og hadde fri på grunn av «The National Buddha Day». Nå var vi temmelig lei av disse overhyggelige menneskene, og Linn viste ganske fort at hun var skeptisk. Dette likte ikke mannen noe særlig. Han var jo lærer, og da Thomas pakket sammen kartet og sa bestemt takk, men nei takk, var svaret vi fikk. «Fuck you! You stupid!».

Etter å ha spasert litt videre, sett diverse ting, lest oppslag på et turistkontor og lest om «scams» i Lonely Planet kunne vi ikke gjøre annet enn å le. Vi hadde blitt utsatt for absolutt alle triksene i boken – uten å gå på noen! Vi visste jo om disse folkene på forhånd, men vi må nok bare innrømme at vi trodde nummer en var en ordentlig fyr, selv om tilbudene hans ikke fristet oss.

Så sånn gikk det til at vi ikke fikk sett så mange av de store severdighetene i Bangkok. Det var ikke svindlere, men våre kartleserkunnskaper og retningsans som ført oss ut i uføret. Når det er sagt, skal det sies at det ble en utmerket dag med blomstermarked, Golden Mountain og indisk mat til middag som høydepunktene – i tillegg til våre tre nye venner, så klart.

Neste og siste dag i Bangkok var satt av til Chatutchak Weekend Market. Vi sto opp tidlig og hoppet på Sky train til siste stopp, Mo Chit,. En smal sak, siden Bangkoks transportsystem er overraskende lett å forstå seg på (vi prøvde oss ikke på buss da). Sammen med både lokale og turister var vi fremme på markedet i ni-tiden. Her kunne man nok få tak i det meste, i et uoversiktelig kaos av boder, både utendørs og under tak. Vi vandret rundt på måfå, og Thomas fikk seg sitt første par flip flops (som foreløpig ikke er gode å gå i), shorts og en skjorte – alt for nesten ingenting.

Midt på dagen tok vi en pause fra galskapen og gikk for å finne busstasjonen. Neste dag skulle turen gå til Kambodsja. Vi fant den ikke, men grepet av akutt sult og behov for air condition på vei tilbake til markedet, valgte vi plutselig å spise en liten snack på et senter på veien.

Vi pekte og gestikulerte for å finne ut hvor mange vårruller man fikk når man bestilte Springsrolls.

«Only one», kunne servitrisen fortelle. Vi spurte igjen. Pekte på bildet på menyen og sa «only one spring roll?» «Yes, one», var svaret. Så da bestilte vi «four spring rolls» da.. Servitøren så rart på oss.

Servitør: Four? You want four?

Oss: Yes, four spring rolls.

Servitør: One spring roll?

Oss: Four spring rolls.

Servitør: ok (skeptisk blikk).

Vi lurte veldig på hva vi egentlig hadde bestilt og ventet i spenning...på FIRE PORSJONER vårruller. Jaja, ingen kan si at vi ikke prøvde. Dumme, dumme folk, tenkte Linn. Thomas lo og vi spiste nøyaktig fire og en halv vårrull og betalte for alle 16 (fire porsjoner med fire vårruller i hver).

Litt blakkere (50 kroner) og mye mettere satte vi kursen for markedet igjen, og vi måtte jo prøve maten her og.... Enda mettere og veldig fornøyde, konkluderte vi med et vellykket opphold i en fin by, som sannsynligvis må besøkes igjen.

Nå er vi i Siem Reap i Kambodsja, her er livet avslappet, folket hyggelig og nettet tregt. Grensen ble forsert til fots, og vi mistenker at vi ble turistlurt på veien. Oppdatering følger.