Zip lining i Laos

Endelig kommer det et nytt innlegg fra oss. Vi er ikke så flinke bloggere, men vi er veldig flinke backpackere da. Vi gjør så mye hele tiden at vi ikke har tid til å blogge. Forhåpentligvis kan vi klare å komme med et innlegg om alt vi har gjort siden sist i løpet av den neste uken (men jeg lover ingenting). Dette innlegget skal i hvert fall handle om de siste dagene.

Vi forlot gråværet i Vietnam til fordel for solfylte Vientiane, hovedstaden i Laos. Vi ankom byen lørdag formiddag (det er mandag i dag).

Etter at vi hadde fått oss et rom på RD Guesthouse, gikk vi for å finne et hotell med svømmebasseng som Lonely planet mente vi kunne bruke. På vei til litt bading (for bare andre gang siden vi reiste), gikk vi forbi Green Discovery Laos... De hadde reklame for diverse galskap utenfor og Thomas ble vill som en unge på julaften, så han styrtet inn med en skeptisk Linn på slep.

Det viste seg at de arrangerte gruppeturer neste dag, og hvis man ikke ble med på gruppetur måtte man være minimum tre eller fire personer (og vi er jo bare to). Vår eneste sjanse til å oppleve dette fantastiske (?) eventyret var altså å hive oss på med en gang.

- Jajajaaaa var Thomas sin konklusjon.
dd- Vi bader og tenker på det litt vi, var Linn sitt svar.

(basseng!)

Det er vel tydelig hvem som argumenterte best her, for søndag morgen klokken 07.00 ble vi hentet av en «van» og satte kursen mot Nam Lik sammen med fire amerikanske medisinstudenter. Planen for dagen var som følger:

1. Ca to timers biltur.
2. Elvepadling i en times tid.
3. Avslapping og lunjs.
4. Gåtur i 40-50 minutter.
5. Såkalt zip lining i fire timer.
6. En halvtimes padletur videre i elven.
7. Biltur hjem.

Zip lining vil si at en wire er satt opp mellom for eksempel to trær. Den som zip liner sitter i en sele og festes til wiren. Så «flyr» man fra tre til tre.

Da vi kom frem til elven fikk vi en liten padleleksjon, og selv om guiden stadig vekk snakket om «rapids» eller elvestryk, og at «no capside no fun» (ingen kantring ingen moro), så hadde vi trodd vi skulle være relativt tørre (i hvert fall i håret) da vi kom frem. Vel, sånn gikk det ikke. Alle tre kajakkene med alle seks turistene i kantret i den første «rapiden». Linn, som aldri har vært redd for vann i sitt liv ble lettere hysterisk av en eller annen grunn, men så fort vi var oppe i kajakken igjen gikk det bedre.... Helt til vi var ferdige å «high five» for at vi kom oss oppi igjen, og kajakken veltet for andre gang. Denne gangen var panikken på plass for fullt, fordi kajakken stengte veien opp. Hendelsen var egentlig udramatisk, og så fort Thomas ga streng beskjed om at dette gikk fint, Linn hadde jo vest på, var smilet på plass og hyperventileringen over. Hahaha! Thomas måtte tåle litt kjeft og. Det var jo hans «feil» at vi var der. ;) Vel oppe i kajakken, igjen (!) måtte Linn bare innrømme at det faktisk hadde vært veldig gøy – noe Thomas hadde påpekt hele tiden... Dessverre var det ikke flere «rapids», og ikke mer kantring (Linn ville gjerne vist at hun kunne klare det uten å bli hysterisk).

Lunsjen var knallgod - grillspyd med biff og stekt ris med diverse grønnsaker. Turen opp til zip liningen var ganske hard men veldig fin. Det føltes som vi var i en jungel, fullpakket med svære bambustrær og små stier.

(beklager overvekten av Linn-bilder i denne posten, men hun hadde ikke kapasitet til galskap og fotografering, så det var det Thomas som sto for)

Så var vi fremme da. Nå fikk det briste eller bære, tenkte Linn og lot en av guidene justere selen. Man kunne jo bare gi seg hvis man ikke likte det, trodde hun. Gjett om det var feil!?! Når du først var oppe i et tre var det enten zip lining eller en eller annen crazy klatregreie eller bro til neste tre!

(dette var den første og verste broen)

Heldigvis var det supergøy etter den andre turen, og selv om man ikke hadde helt kontroll på bremsen (en bamuspinne med en liten krok på, som man holder over wiren og drar ned mot den når man vil bremse) og deiset inn i en guide eller to, samt et par trær, var det ren lykke. Nå skal det sies at Linn var overraskende flink til å bremse riktig nesten hver gang (spesielt med tanke på at manglende dybdesyn gjør det utfordrende å beregne avstander). Og det var verre å bremse for tidlig enn for sent, for hvis man stopper midt på linen må man bruke hendene og dra seg til enden.... Det slapp vi, men adrenalinet gjorde uansett at man aldri ble sliten, og Linn som hadde fryktet å være både mest pysete og svakest var ingen av delene, faktisk, til både egen og Thomas glede!

(tuuuungt! Var sikker på jeg skulle dette ned)

Det var mange strekninger å zip line, og de ble både høyere og lenger for hver gang. Veldig smart synes vi, for hvis Linn skulle begynt med den siste som var åtti meter høy og 170 meter lang, så hadde det kanskje aldri blitt noe zip lining på henne! Til og med falskjermhopperen Thomas måtte medgi at det var et kick, men han var minst redd av alle i gruppen da (mener Linn).

(1. I farta: No fast no fun!)

(2. Nesten på "land". Litt mye brems, men guiden fikk akkurat tak og halte dama i land :)

(3. På land: Eeeen gang til aaa!)

De såkalte broene, som vi ikke visste om fra før (gutta som solgte oss turen glemte tilfeldigvis å nevne disse), var forskjellige hinderløypelignende ting høyt oppe i luften. En var helt forferdelig, de andre var morsomme men sliiiitsomme. Morsom var også måten man kom seg ned fra trærne på. Man ble «rappellert» ned, så man bare hang i løse luften og ble firt ned. Den ene gangen var det åtti!!! meter!

(Thomas blir heist ned åtti meter)

(no high no fun, mente selvfølgelig guiden, og Thomas var enig!)

Kanoturen til bilen igjen var slitsom, men beer Laoen vi fikk på veien var veldig god.

(avslapping og fotografering før siste kajakstrekning)

Konklusjonen er at Linn nå vil gjøre mer galskap, og at rafting forhåpentligvis står på programmet snart.

I dag har vi også gjort «galskap» i hvert fall litt. Vi har leid motorsykkel. Siden trafikken i Laos ikke er som i de andre landene vi har vært i, gikk det veldig fint. Her virker det som det faktisk finnes noen regler, og dessuten var det jo mye mer gøy å dra på severdighet på motorsykkel enn i taxi/túktúk.

Også må det nesten nevnes at det alltid har vært en greie at jeg (Linn) har stort hode. Det er nesten like stort som pappa sitt, så på ridetimer, leierskole og lignende hadde de aldri stor nok hjelm da jeg var mindre (noe både pappa-Eivind og stemor-Frøydis har ledd nok av). Det hadde de ikke i dag heller. Eller det vil si, Thomas fikk så klart den største hjelmen. Linn fikk jentehjelmen, og som dere ser på bildet, måtte vi nok bytte.

Haha! Thomas ba om å få en annen, men det var de to siste hjelmene...og den rosa passet ikke til Linn, så det var bare å smile og takke :) :) :) Haha! Er han ikke fin!?!

Severdigheten vi dro til var Buddaparken Xien Khuan, en helt merkelig men morsom greie. Vi kjørte og kjørte (og kjørte), og etter et godt stykke på en latterlig dårlig landevei skulle vi akkurat til å snu «for her ute kunne den vel ikke ligge», da vi så en gigantisk liggende buddahstatue. Flaks for oss, for parken var virkelig en opplevelse. Rart, gøy og helt annerledes enn andre kjedelige buddahting vi har sett.

(Rocke-buddah og rocke-trollet)

I morgen går turen videre til Vang Vieng og «tuuuubing» i elven. Vi gleder oss!